Mistesmykket. (2015)

På enga bak huset finner Selma et smykke. Mamma forteller at det en gang tilhørte mormor, som Selma aldri fikk møtt. Mamma bestemmer at Selma skal få det når hun fyller 13. Det er lenge til. Selma fyller fem om tre dager. Kan det være så farlig å bruke det bare litt, selv om det ikke er lov? For eksempel i barnehagen på bursdagen?

Om boken.

Varmt og nært om å finne noe og miste det igjen, og om å gjøre noe du vet du ikke får lov til.
Illustratør er Jill Moursund

Den yngste. (2010)

Min yngste bror sier:
La meg bære deg gjennom barndommens farer
og fortelle deg om vindretningene, og om
jordas farger og skyenes.

La meg sette deg opp på greiner
så du får utsyn. Og feste deg som en drage
til min snor.

Om boken.

Med denne samlingen skal det ikke lenger være tvil om at hun er en av våre mest originale og utfordrende poeter som skriver på norsk i dag. Hun forener billedskapende evne og stor musikalitet i sin ordkunst.
Knut Ødegård, Vårt Land.

Ly. (2004)

Jeg skal ikke lede deg
på villstrå, kjære, jeg skal ikke favne deg
for vidt eller bredt.

Jeg skal ikke tegne opp
en sirkel rundt oss, kjære, du skal få slippe
å gå i ring.

Du skal bare
være her, jeg skal bare
gi deg ly.

Om boken.

Man kan virvles inn i kjærligheten, man kan bergtas av den og søke ly i den. Men det er et ly som kan bli et stengsel, og bergtakingen kan bli truende reell. Det er dette paradokset diktene i Ingvill Solbergs andre diktsamling kretser rundt. Ingvill Solbergs dikt er musikalske og tilgjengelige, men samtidig flerbunnete. Her spilles eventyrmotiver ut mot nåtidsrealisme, og danseviserytmer møter modernismens formspråk. Slik skapes en bevegelig poesi som både rom for umiddelbar språklig nytelse og poetisk refleksjon.
(Forlagets omtale)

Gehør. (2001)

Kråkene svarte
blader i bjørketrærne
Bare kråkene nå,
bare snø og svarte trær,
bare kra kra og skaresnø

Om boken.

Fiolinen er en motivisk ledsager gjennom denne samlingen. Men gehør for det musikalske kommer ikke bare tematisk til uttrykk her; som språkkunstner viser Ingvill Solberg stor lydhørhet for ordenes klanglige og rytmiske valører, og slik oppstår dikt der lyden som finnes i og utenfor poesien spiller meningsbærende sammen. I diktene trer et ungt kvinnelig jeg frem, en som leter etter en identitet – mellom venner, fiolinspill, trær, farger. Diktene er konkrete i uttrykket, men sansningene er samtidig ledemotiver i samlingens helhetskomposisjon, og gjennom diktenes moduleringer og variasjoner av tilsynelatende enkle og konkrete elementer, oppstår det en poesi som nok kan synes tilforlatelig på overflaten, men som samtidig rommer en flerbunnethet som åpner for undring og refleksjon.
(Forlagets omtale)